Boka tar for seg den norske tekstrefleksjonen over bygningskunsten fra tidlig på 1800-tallet til modernismens påståtte gjennombrudd på 1920-tallet. Den utdyper forståelsen av den moderne norske arkitekturen og dens moderne kontekst. Framstillinga legger vekt på romantiske og klassisistiske arkitekturteorier, opphavstenkning og tidsåndesbesettelse i norsk teksttradisjon, og viser hvordan den arkitektoniske modernismen bygger på historisk tankegods.