Asta Nørregaard (1853-1933) tilhører gullaldergenerasjonen av norske malere, men sluttet seg ikke til et nasjonsbyggende kunstnerisk program i tiårene rundt 1900. Francis Bull hevdet at hun «fnyste i raseri over (…) den moderne kunst». Gjennom iherdige studier og utenlandsopphold utviklet Asta Nørregaard seg til en kunstner med et bredt repertoar av motiver og formuttrykk, men fra 1889 konsentrerer hun seg om portrettet, og det er som de rikes portrettør hun markerte seg sterkest. Portrettene av fine fruer malt med virtuos pastellteknikk er originale bidrag til norsk kunsthistorie. Anne Wichstrøm gir et nyansert og detaljert bilde av kunstneren Asta Nørregaard, som var godt kjent i sin samtid, men som senere er gått mer i glemmeboken. Boken korrigerer bildet vi har av norsk kunst og kunstoffentlighet omkring 1900.