Tyskeren Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) var en av det norske 1800-tallets mest betydningsfulle arkitekter. Han tegnet og oppførte kirker, fengsler, skoler, stasjoner, sykehus og boliger over hele landet, deriblant Christiania botsfengsel, Gaustad asyl og Norges første jernbanestasjon. Schirmer kunne til og med ha vært arkitekt for stortingsbygningen, om ikke en tårnsky visekonge hadde grepet inn i siste liten. J.S. Welhaven beskrev Schirmer som «vor dueligste Architekt», og arbeidene hans formet det moderne Norge på avgjørende vis.

Denne første større studien av Schirmer og hans arkitektur plasserer ham, ved hjelp av et rikt kildemateriale, midt i 1800-tallets kulturelle og politiske offentlighet. Schirmer var kosmopolittenes arkitekt. Arbeidene hans viser fram glemte nyanser i historismens byggekunst og minner om at 1800-tallet, for all dets kjærlighet til det nasjonale, først og fremst var et kosmopolitisk århundre.