En høstdag i 2005 ble historikeren Gudmund Moren oppsøkt hjemme på Lillehammer av en venn fra Tyskland. Hun hadde med seg en eske med gamle papirer. Var det noe han kunne ha nytte av? Esken inneholdt det personlige arkivet etter foreldrene Trudel og Georg Bauer: Hundrevis av brev, dokumenter og bilder fra et langt liv sammen. De to hadde møttes i Norge under krigen, og giftet seg mens Georg Bauer satt i krigsfangenskap på Akershus festning. Hun var selvstendig yrkeskvinne fra Berlin, som hadde dratt til Norge i 1941 for å jobbe som kontordame i det tyske Rikskommisariatet. Han var jurist og sivil embetsmann i den tyske sikkerhetstjenesten i Norge – men også SS-medlem, og overbevist nazist helt tilbake fra årene før Hitlers maktovertakelse i 1933. Brevene i esken gjorde det mulig å følge Trudel og Georgs liv sammen, fra det romantiske møtet under en påskeferie med venner i 1942, via ubekymrede dager i Oslo som del av det tyske okkupantmiljøet, fram til ydmykelsen og nederlaget våren 1945. Etterpå fangenskap og internering – men også giftermål og barnefødsel: våren 1947 kommer datteren Marlis til verden på Holmestrand sykehus, mens Trudel satt i interneringsleiren Grefsrud. Til sist hjemreise til det ødelagte Tyskland, og kamp for å overleve blant sult, kaos og fattigdom i etterkrigssamfunnet. Mens nasjonen skal gjenreises og krigserfaringene bearbeides – både kollektivt og individuelt, både juridisk og eksistensielt.

På det meste befant det seg over 400 000 tyskere i Norge under andre verdenskrig. På tross av det enorme tyske nærværet i Norge er det skrevet lite om disse okkupantenes erfaringer. Særlig gjelder det gruppen som Trudel og Georg tilhørte: Sivile byråkrater og kontorister som var satt til å administrere den nye norske regionen i Det tredje riket. De så på seg selv som pliktoppfyllende tjenestemenn og -kvinner i det tyske statsapparatet. Samtidig var de med på å opprettholde et av de mest brutale regimene verdenshistorien har sett.