Ettergivenheten i 1940 i lys av norsk politisk kultur.

Ettergivenheten og samarbeidsviljen i Norge våren og sommeren 1940 har fått et dårlig renommé. Men den fortjener en nærmere granskning, et nytt blikk. I denne fremstillingen betraktes ettergivenheten i 1940 i lys av en hovedlinje i norsk politisk kultur. Fremstillingen fokuserer ikke på Tysklands offisielle kollaborasjonsparti NS, men på andre aktører som i ettertid har blitt vurdert som altfor ettergivende overfor tyskerne i perioden 9. april til 25. september 1940.

Hovedlinjen i norsk politisk kultur fra 1814 av kan kort uttrykkes som fredelige, pragmatiske opplysningsideer. Noen (men ikke alle) sentrale kjennetegn ved den er en vilje til å løse konflikter gjennom forhandlinger og kompromisser ved å unnlate å sette ting på spissen. Det sentrale poenget i boken er dette: Når så mange var så villige til å gå så langt i å imøtekomme de tyske okkupantene i 1940, er en viktig del av forklaringen at de var avgjørende preget av hovedlinjen i norsk politisk kultur.

Dette overordnede perspektivet på ettergivenheten i 1940 er nytt og originalt. Meningen er ikke å forsvare folk som var villige til å avsette konge og regjering, men å forstå deres handlinger og tenkemåte bedre. Det er et poeng å se aktørenes perspektiver – deres erfaringshorisont og deres forestillinger om faktiske handlingsalternativer i 1940 – målt mot vår historiske fasit.