De var tre kilometer fra hverandre. Far og datter. Han i Auschwitz, hun i Birkenau. Mellom dem lå gasskamrene og uroen over ikke
å vite hva som hendte med den andre. En dag sender faren en avrevet papirbit med noen få ord på. En uvurderlig skatt og et testament til den 15-årige datteren. Men hun husker ikke hva som sto på papirlappen. Farens siste ord til henne er tapt for alltid.
Hun overlever. Han gjør det ikke. Marceline må bli voksen med en umulig oppgave. «Livet må gå videre» er både et nådeløst krav og en absolutt nødvendighet.

Og du kom ikke tilbake er Marceline Loridan-Ivens’ fortelling om konsentrasjonsleiren og om tiden etterpå. Om hvordan det er å glemme det hun skulle ønske hun husket, og om å huske det hun helst vil glemme. Om at det å overleve er et livslangt prosjekt.

FRA BOKA:
«I dag skvetter jeg til når jeg hører noen si «pappa», selv syttifem år senere, uansett om ordet blir sagt av noen jeg ikke kjenner. Dette ordet forsvant ut av livet mitt så tidlig at det gjør vondt å høre det igjen, jeg kan ikke si det annet enn stille for meg selv, og jeg kan i alle fall ikke uttale det. I alle fall ikke skrive det.»