Den tomme graven. Påskeunderet. Jesus som stod opp fra de døde. Dette er kjernen i kristen religion. Men troen knyttes ikke bare til Jesu oppstandelse. I siste del av trosbekjennelsen heter det at vi tror på «legemets oppstandelse og det evige liv».
Hva innebærer dette? Skal den kroppen vi er og har oppstå fra de døde? Hvilken kropp skal oppstå, den unge kroppen eller den vi har i dødsøyeblikket? Betyr legemets oppstandelse at kroppen med blod og innvoller skal leve evig? Hvis kroppen er såret eller funksjonshemmet, vil den oppstå slik? Hva med sjelen, er det ikke egentlig den som skal oppstå?
Disse spørsmålene er ikke nye. De har blitt reist fra kristendommens begynnelse. Kombinasjonen av en gud som har oppstått og de dødes kroppslige oppstandelse er enestående for kristendommen og tilhører kjernen i denne religionen. Det at kroppen skulle kunne leve videre etter døden er i strid med allminnelige menneskelige erfaringer og gjør oppstandelsen til et absolutt og krevende symbol. Likevel fikk forestillingen gjennomslag og utviklet dype følelsesmessige og tankemessige betydninger. Hvorfor oppsto en slik forestilling? Hvorledes ble den overbevisende? Hvordan fungerte den? Hvordan tenker man seg konkret oppstandelsen og en kropp som oppstår? Hva sier oppstandelsesfortellingen om kropp og sjel, liv og død, gudebilledlighet og kjønn, seksualitet og formering, fortapelse og frelse?
Slike spørsmål tar de mål av seg til å svare på, forfatterne av denne boka: Jens Braarvig, Jostein Børtnes, Dag Øistein Endsjø, Troels Engberg-Pedersen, Ingvild Sælid Gilhus, Tomas Hägg, Dale B. Martin, Turid Karlsen Seim, Samuel Rubenson og Einar Thomassen.