Da fjellet ble dannet forteller et stykke norsk kulturhistorie. En opptakt danner møtet i 1821 fremfor Rjukanfossen mellom Christopher Hansteen, direktør for Norges Geografiske Oppmåling, og maleren Johannes Flintoe: den ene målte, den andre malte. I denne fortellingen hører også en tredje gruppe kartleggere: geologene. Geologen B.M. Keilhau som i 1820 etterlot seg de første maleriske skisser over Jotunheimen. Kartleggerne måtte bevege seg inn i det landskap de ville beskrive, og omformet langsomt nordmenns oppfatning av fjellnaturen. Den ville, ugjestmilde natur ble en fjellheim – en del av den nasjonale identitet.

Før fjellet tidlig på 1800-tallet ble «oppdaget» av byfolk, var det befolket av gjetere, driftekarer og slåttefolk, med støler, buer og felæger og med et nett av stier og tråkk. Men det var dannelsesborgerskapet som omskapte fjellet til et turistisk vandringsrom: landskapet ble et opplevelsesrom. Sportsvandrerne tok steget ut av den mer eller mindre urbane sivilisasjon og inn i den «opprinnelige» natur. Vandringsturismen, som fra 1868 samlet seg i Den Norske Turistforening, fikk sitt sentrum i Jotunheimen, «denne mæktige stenbygning», som ifølge beskrivelsen til Turistforeningens første stipendiat, stud.theol. Jonas Dahl, var landets «aller helligste».

Slagstads fortelling om den norske fjellheimens dannelseshistorie gir også portretter av noen av fjellets dannelsesagenter, så som Thomas Heftye, DNTs grunnlegger, Emanuel Mohn, «tinderangleren», Yngvar Nielsen, «professorturisten», og Therese Bertheau, den første kvinne som besteg Store Skagastølstind, og viste at fjellet kunne være et sted for kroppslig utfoldelse også for kvinner. Boken avrundes med portretter av de to tindefilosofene P.W. Zapffe og Arne Næss.

Denne bokens tekst er en videreutvikling av del I og II i Rune Slagstads (Sporten). En idéhistorisk studie, 2008. Boken er rikt illustrert.