Et av Alois Riegls hovedpoenger er at den kunstneriske smaken forandrer seg. Og at det han kaller kunstverdi til enhver tid er avhengig av betrakterens smak. Riegls kategorisering av kulturminners verdi (historisk verdi, estetisk verdi, representativ verdi og sjeldenhetsverdi osv.) analyseres i essayet ‘Der moderne Denkmalkultus, sein Wesen, seine Entstehung’ (1903). Disse ligger til grunn for senere tiders vernekriterier. I kontrast til sin tids kunsthistorikere, fremmet Riegl videre den mulige kulturverdien av alle historiske monumenter. For de er uansett overleverte vitnesbyrd om menneskelig aktivitet. Hans ideer om minnesmerket ble banebrytende, og la grunnlaget for en kulturminnevernets teori og filosofi. I skrifter som ‘Stilfragen’ (1893) drøfter Riegl formspråkets utvikling. Blant hans viktige verker er også en analyse av folkekunst og husflid: ‘Volkskunst, Hausfleiß, und Hausindustrie’ (1894). Selv verdsatte han også romersk kunst, uten å se på den som degenerert fra gresk antikk. For første gang foreligger nå hele ‘Der moderne Denkmalkultus’ i norsk oversettelse. Etterord av dr.ing. Mari Hvattum, professor i arkitekturhistorie ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO).