Sverre Sivertsen (1906.1994) vokste opp i ei vestlandsbygd i en tid med stor fattigdom og lite framtidshåp. Så snart han var konfirmert, dro han til sjøs. Hardt og brutalt fikk han oppleve sjølivets realiteter. Dette skriver han om i bokens første del.

Høsten 1939 startet hans livs lengste reise. Krigen var allerede i gang ute i Europa, og det skulle gå nesten syv år før han så Norge igjen. I krigens to første år gikk han i konvoifart på Midtøsten, Sør-Afrika og India. I 1942 gikk han i konvoifart mellom USA og England. Og i 1943 var båten med i en konvoi til Murmansk, der den ble liggende nesten
et år før den kunne vende tilbake til England. Utallige ganger ble konvoiene torpedert. Når faren var som størst sto kaptein Sivertsen på brua dag og natt. Han hørte drønnene fra dypvannsbomber, han så tyske fly komme styrtende mot skipet sitt mens bombene falt, han så skip i nærheten bli satt i brann og gå ned og mannskap som skrek i det brennende oljehavet. Men aldri ble han truffet selv.

Handelsflåtens innsats var det viktigste norske bidraget til de alliertes endelige seier. Vel 1000 norske skip og 35 000 sjøfolk deltok på alliert side under 2. verdenskrig. En av de få som har skrevet ned sin krigs- historie, er kaptein Sverre Sivertsen.