Paul Johan Jørgenvåg kjempet i aprildagene 1940 mot tyske fallskjermjeger ved Dombås, for å beskytte den norske kongen, regjeringen på flukt. Hans innsats i nedkjempelsen av de tyske elitestyrkene er godt dokumentert. To år senere kjempet han for tyskerne på Østfronten. I januar 1949 ble han dømt til 3 år og 1 måneds straffarbeid for landssvik. Han ble løslatt i 1951.

Denne boken er en beretning om Paul Jørgenvågs vei fra den ene til den andre fronten, via hans ansettelse i det nazifiserte norske politiet, delvis fortalt med egne ord. Boken viser en soldatkultur der antikommunisme kombinert med behovet for spenning var viktig for valgene som blir tatt. Jørgenvåg var en soldat, først og fremst, men han valgte også bevisst å kjempe for nazistenes ideologi.

Paul Jørgenvåg var ingen blåøyd unggutt da krigen kom. Det samme gjaldt for en del av de som senere skulle bli hans soldater på Østfronten. Noen av soldatene Jonas Lie hadde fått med seg hit, deltok etter frontinnsatsen i drap og tortur av gode nordmenn, og nær sagt alle gikk inn i roller i politiet hjemme i Norge etter opplevelsene ved fronten. For sine overordnede i politiet ble deres opptreden i og utenfor tjeneste gjennom siste del av krigen en stor utfordring.

Paul Jørgenvågs erindringer fra krigen og hans dagbok fra skyttergravene ved Østfronten hvor han var troppssjef og senere kompanisjef under Lie, gir unike innblikk i tankegangen til enkelte av disse soldatene. Etter landssvikdommen snakket han selv aldri om krigen.