Kaia er ferdig med ungdomsskolen. Hun lever sammen med en alkoholisert far, som hun både er fortvilet over og føler ansvar for. Hun bærer på et voldsomt sinne, over faren, som ikke klarer å slutte å drikke, men enda mer over moren, som hun opplever at har sviktet både henne og faren. Hjemmeforholdene har gitt Kaia en følelse av ensomhet, hun har liten eller ingen kontakt med jevnaldringer – hun ser på seg selv som «ei øy», slett ikke som «ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet», slik det heter i John Donnes meditasjon, som siteres innledningsvis, og som er den teksten ei av de flinke, populære jentene leser på skoleavslutningen.
Boka avslutter trilogien om Kaia, som vi har blitt kjent med i «Elefanten i rommet» og «Gråt, baby».