Forholdet mellom fiksjon og selvbiografi har vært et åpent spørsmål i alle romanene til nobelprisvinneren Imre Kertész, ikke minst i hans mesterverk Uten skjebne. I sin nyeste bok får denne problematikken en ny form der Kertész skriver direkte selvbiografisk og forteller om sin barndom, sine foreldre, avreisen til Auschwitz, tilbakekomsten til Budapest etter krigen, og om livet som forfatter under kommunismen. Boken er formet som en samtale Kertész har med sin redaktør, og blir til en dialogisk roman der alle de store temaene i forfatterskapet berøres. Med humor og karakteristisk selvironi borer Kertész i sitt eget liv, i litteraturen og samfunnet han har levd i. Alle motsetningene, konfliktene og forsøkene på å samle erfaring og erkjennelse belyses på nye og overraskende måter.