Hvordan ble historien om Norge skrevet på 1600-, 1700- og 1800-tallet? I dette landet bodde et steinhardt folk, i umildt terreng, men med en storslått fortid av kjemper og kristningskonger, kunne historieskrivingen fortelle. Blant annet. Og fortidens eksempler kunne man lære noe av. Historie var livets læremester – Magistra Vitae. Før historie ble et moderne forskningsfag var historieskriving en bred vifte av sjangre, former og teksttyper. Å beskrive fortiden var like mye en retorisk, som en vitenskapelig sjanger – det gjaldt å overbevise om fortidens iboende lærdom, enten den var moralsk, religiøs eller politisk. Denne boken presenterer noe av historieskrivingens sammensatte mangfold fra midten av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. I tillegg understreker den tette forbindelser til sentrale europeiske kunnskapstradisjoner. Selv om flertallet av forfatterne befant seg i de nordlige delene av det danske riket – det vil si i Norge – er ikke arbeidene deres provinsielle eller preget av intellektuell isolasjon. Tvert imot sprang de ut av felles europeiske tradisjoner for historieskriving. Verkene kan virke fremmedartede for en moderne leser, men viser hvor mye oppfatningene av hva historie er og hvordan historie skal skrives, har forandret seg.