Med en stemme som både er mild og fylt av raseri, forteller Marias testamente om en brutal og hjerteskjærende begivenhet som har etterlatt en henne i bunnløs sorg. Maria har mistet sin sønn og lever nå i skjul på et ukjent sted. Hun lever i eksil med minner så sterke at hun nær segner under vekten av dem. Problemet er at minnene om sønnen, det kjæreste hun hadde, står i et svært ambivalent forhold til krefter omkring henne som gjør krav på historien.

For Maria var sønnen en skjør og sårbar ung mann, plassert i en konfliktfylt tid og omgitt av tvilsomme og svikefulle venner. Disse vennene overvåker nå Maria i hennes eksiltilværelse, og deres nærvær truer med å oppsluke og fortrenge hennes historie til fordel for en mytisk virkelighet hun føler stadig sterkere forakt for. Boken utfolder seg som Marias kamp for å fortelle sin egen historie om hva som skjedde med sønnen – en kamp som handler om å bevare sin menneskelighet, en kamp på liv og død.