Vinteren 1872 holder den 26 år gamle Friedrich Nietzsche fem foredrag i det «Frivillige akademiske samfunn» i Basel, om de tyske dannelsesinstitusjonenes fremtid. Men den vitenskapelige utlegningen uteblir, i stedet tilbyr Nietzsche sitt publikum en fortelling som mest minner om en roman eller et drama, hvor han advarer om tidens dannelsesnød og besverger en kommende revolusjon av dannelsesvesenet. Det som begynner som en dannelseskritikk, først av gymnaset, så av universitetet, går snart over i en bredt anlagt kultur- og ideologikritikk. Samtidens lærere, journalister, forfattere og kunstnere får unngjelde for sitt forræderi mot den «sanne» dannelsen. Bak dette dannelsesfernisset lar den unge Nietzsche staten komme til syne – det samlede Tyskland, gjenfødt til storhet i 1871 og nå i jernkanslerens klør – som har lenket dannelsen og kulturen til sine politiske stormaktsdrømmer.