Malerkunstens problemer anskueliggjør kroppens gåte, og kroppens gåte anskueliggjør malerkunstens problemer.
Det er ved å låne verden sin kropp at maleren forvandler verden til maleri. Maleren er ubestridelig suveren i sin fortolkning av verden som han utfører uten noen annen «teknikk» enn den hans øyne og hender erverver seg ved uopphørlig å se og male; utrettelig i sin bestrebelse for å fravriste verden lerreter. Hvilken hemmelig vitenskap er det han besitter eller søker? Ikke den vitenskapelige som vil gjøre verden til sitt objekt, men en vitenskap som kan følge verden i dens tilsynekomst.
Det «verdens øyeblikk» som Cezanne ville male og som for lengst er svunnet, springer oss fortsatt i møte på hans lerreter, og hans Montagne Sainte-Victorie kommer atter og atter til syne hver gang vi betrakter det i hans bilder.