Rapportsjangeren roper ikke på opp.merksomhet: Den blir sjelden anmeldt i tidsskrifter og magasiner, dens forfattere blir ikke bokbadet og beundret, og leserne – vel, de skummer, for det meste. Kort sagt: Rapporter utgjør en teksttype som av mange anses på linje med kontorrekvisita, en «sakprosaens syvendedivisjon».

Rapportenes lave status stemmer imidler.tid ikke med hvilken rolle disse tekstene faktisk spiller. I dag foretar vi oss knapt noe av politisk betydning uten at det ligger en rapport til grunn, for ikke å si lange kjeder av rapporter. Rapportene utgjør dermed en sentral bjelke i det moderne, «kunnskaps.baserte» demokratiet.

På tross av sin anonymitet er rapportene tekster med innflytelse. De utøver makt med nøytralitet som retorisk virkemiddel. Denne boken springer ut av et ønske om å forstå rapportenes unnselige og tilsynelatende uskyldige retorikk.

Bidragene i boken tar for seg både enkelt rapporter (Ludvigsen.utvalget; Gjørv.kommisjonens rapport) og rapportserier (NOUene, rapportene fra FNs klimapanel), samt rapportrelaterte fenomener som ikke.lesing og rapporteringsregimer. Rapporten kan dermed ses som et av foreløpig få bidrag til den såkalte «papirarbeid»-.forskningen, der man forsøker å forstå hvilken rolle ulike styringssjangre spiller i moderne samfunn.

Bokens redaktør er Kristian Bjørkdahl. Bidragsyerne er Svein Østerud, Hilde Reinertsen, Desmond McNeill, Silje Maria Tellmann, Erlend A. T. Hermansen, Göran Sundqvist, Steven Yearley, Asunción Lera St. Clair, Kjersti Fløttum, Des Gasper, James Painter, Johan L. Tønnesson, Kristian Bjørkdahl, Ole Jacob Madsen, Kristin Asdal, Aud Solbjørg Skulstad, Barbara Czarniawska og Simon Neby.