Tobindsverket Selvaag 1920-2020 setter søkelyset på en av de meste sentrale samfunnsbyggere i etterkrigstidens Norge. Olav Selvaags boligrevolusjon sprang ut av boligmangelen etter krigen, og fortsatte gjennom 1950- og 1960-tallet og feltutbyggingens storhetstid, da Oslos drabantbyer og en ny visjon for en moderne hovedstad ble utformet – hele veien i kontinuerlig konflikt med byråkrati og bygningsmyndigheter.
Sønnen Ole Gunnar Selvaag tok gradvis over på 1980- og 1990-tallet, i en tid med finanskrise og boligkrakk, byfornyelse og store endringer i boligmarkedet generelt. Gradvis endrer bedriften fokus fra ren boligbygging til en mer tidsriktig byutvikling, noe som fra 2000-tallet ble stadig mer fremtredende gjennom tredje generasjons satsing på kunst og kultur i sine prosjekter. Olav Hindahl Selvaag og Frederik Selvaag har engasjert seg i en rekke profilerte byutviklingsprosjekter, som Tjuvholmen og Astrup Fearnley museet, Lørenparken, Union brygge i Drammen, skiparken SNØ i Lørenskog, og nå sist, det ambisiøse og marin-baserte prosjektet som er i gang på Fornebu.
Forfatteren tar for seg de tre generasjonene Selvaag, og anvender Olav Selvaags verdidrevne modell for bolig- og samfunnsbygging som målestokk for å avlese utviklingen i konsernet. Gjennom dette grepet kommer både de lange linjer av kontinuitet til syne, så vel som endrede betingelser og forutsetninger i samfunnet omkring.