Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til – fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen.

Det er ikke mange forfattere som er høyere elsket blant det norske lesende publikum enn Jón Kalman Stefánsson. Allerede med den bejublede historiske romantrilogien om Gutten og de påfølgende Keflavík romanene var det klart for norske kritikere og lesere at islendingen var en forfatter utenom det vanlige. Men sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands fikk Jón Kalman Stefánsson med Sommerlys, og så kommer natten – som nå har ligget inne på bestselgerlistene for pocketbøker i over et år. Med Stjernenes knitring har Forlaget Press nok en gang valgt å gå tilbake i forfatterskapet: Romanen var Stefánssons siste før Sommerlys, og den som på Island for alvor etablerte ham som en av de fremste forfatterstemmene i sin generasjon. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten – kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.