Renessansens nyplatonisme var ingen ensartet bevegelse, men fikk mange ulike uttrykk. Marcilio Ficinos De Amore fra 1469, en gjendiktning av og kommentar til Platons Symposion, danner utgangspunkt for en av den italienske renessansens sterkeste litterære sjangre, de nyplatonske trattati d’amore, kjærlighetstraktatene. I disse ble det risset opp nye kjærlighetsteorier for den nye tiden, basert på erotisk tiltrekning og guddommelig innflytelse.