Symbolpolitikk og nasjonale verdier er blant Norges fremste merkevarer i internasjonale relasjoner. Tradisjonen startet i 1890 da Venstre benyttet freds- og voldgiftssaken og Grunnloven for å fremme en egen plass for Norge i det internasjonale samfunn, der Norge ble lansert som et foregangsland. Fokuset var på voldgift som idé. Men Stortinget viste liten interesse for det nærmere innholdet av voldgiftsinstituttet, eller hva folkeretten sa om Norges stilling i unionen. Denne boken gir en første gjennomgang av Stortinget rolle i det internasjonale fredsarbeidet før dannelsen av Folkeforbundet. Her samles også folkerettsvitenskapens diskusjoner om Norges stilling i unionen, hvilke prinsipper som kunne gi Norge rett til ensidig å si opp unionsavtalen, hvilken betydning Grunnloven hadde for spørsmålet og hvilken folkerettslig betydning Riksakten hadde.