Arkitekturårboka er en årlig utgivelse i samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Årets utgave legger vekt på «Glasshuset», et tema i tråd med vårens utstillingsprogram i Nasjonalmuseet – Arkitektur. I artikkelen «Klarhet og farge» skriver Jan Maruhn om tilblivelsen til og virkningen av Mies van der Rohes berømte Villa Tugendhat (Brno, 1931). Markus Richters «Minimal beskyttelse» diskuterer Lina Bo Bardis glasshus Casa de Vidro (Sao Paulo, 1950-52) og ser til Sverre Fehns arbeider, til tross for at de to arkitektene aldri møttes. Richter introduserer også serien «Fra samlingen», som denne gang presenterer tegninger og vintage-fotografier av norske eneboliger med utstrakt bruk av glass, oppført mellom 1936 og 1974. De originale verkene inngår i utstillingen «Det norske glasshuset», vist i «Hvelvet» samtidig som Bo Bardis glasshus stilles ut i Fehns glasspaviljong våren 2017.

I tillegg avdekker Bente Aass Solbakken hittil ukjente sider ved Hermann Schirmer i denne boka. Som en av 1800-tallets arkitekter, er Schirmer fra før av best kjent som overlærer i ornamentsklassen ved Kunst- og Håndverkskolen.

Som lærer for arkitektstudenter i dagens samfunn og på bakgrunn av sin arkitektpraksis, diskuterer Joakim Skaaja de arkitektoniske rammene som asylsøkere møter i ankomstsenteret i Råde kommune i artikkelen «Et sted å være».

Årboka presenterer dessuten utvalgte bygninger og arkitektoniske prosjekter fra året som er gått, denne gang valgt ut og fortolket av 15 norske og internasjonale kuratorer, kunstnere, kritikere, akademikere og arkitekter. Utvalget omfatter blant annet Sørenga Sjøbad (LPO arkitekter), et utendørsteater i Chile (studenter ved AHO), en universitetsbygning i Toronto (Snøhetta), transformasjonsprosjektet Sentralen i Oslo (Atelier Oslo/KIMA) og boligprosjekter i Stavanger (Haga/Grov arkitekter) og Bærum (Knut Hjeltnes).