«Man fødes ikke som kvinne, man blir det,» sier den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir (1908-1986). Det annet kjønn er Beauvoirs banebrytende verk, også kalt «feminismens bibel». Men hva slags feminisme? «Hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper,» skrev Aristoteles. Fra Platon, via Thomas Aquinas og til mer moderne tenkere som Hegel, er forestillingen om kvinnen som «Den andre» blitt ført videre. Er kvinnen «annethet»? Er hun en gåte? Simone de Beauvoir tilbakeviser slike mytiske forestillinger ved å ta for seg kvinner og kvinnelighet i myter, historie, filosofi og litteratur, husarbeid, forelskelse, ekteskap, barn og visjoner om fremtidig frihet.

For Simone de Beauvoir er menneskelig frihet knyttet til transcendens; livet får mening gjennom handling. Som artsvesen er enhver kvinne og mann både immanent og transcendent. Men for kvinner er handlingens vei ofte sperret, og ikke minst skyldes dette oppdragelsen. Hennes biologiske skjebne har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Hun stenges inne i gjentakelsen og immanensen, mens mannen «virkeliggjør seg selv». Hans rolle er utadrettet og skapende: «han overskrider nåtiden, han åpner fremtiden. «Hun vinge-stekkes, og så beklager man seg over at hun ikke kan fly! Men kvinnen er ikke bare objekt, hun er selv subjekt. Og kvinnerollen er ingen stivnet realitet, den er en rolle i stadig tilblivelse, hvis muligheter stadig må diskuteres. Ifølge Beauvoir må kroppen forstås som en situasjon; biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer.

Innledende essay av Toril Moi.