Den første versjonen: En pipe tegnet med omhu; og under den, denne ordlyden: «Dette er ikke en pipe» (skrevet med en regelmessig håndskrift, med flid, kunstferdig, en søndagsskoleskrift – av det slaget man kan finne som mønster i skoleelevenes skrivehefter eller på en sort tavle etter at skoletimen er over).

Den andre versjonen: samme pipe, samme utsagn, samme skrift. Men i stedet for å være stilt opp mot hverandre i et forskjellsløst rom, uten hverken å være avgrenset eller nærmere bestemt, er teksten og figuren plassert på et staffeli, og dette står i sin tur på de svært tydelig markerte bordene i et plankegulv. Ovenfor, en pipe, fullstendig lik den som er tegnet på bildet, men mye, mye større.

Den første versjonen foruroliger kun ved sin enkelhet. Den andre mangfoldiggjør på et svært iøynefallende vis de overlagte usikkerhetsmomentene.