Saniteten er Forsvarets eget «helsevesen» og utgjør all virksomhet i Forsvaret som arbeider med å forebygge og behandle syke og sårede for å beholde eller gjenopprette stridsevnen. Denne boken er den første samlede, forskningsbaserte fremstillingen av Forsvarets sanitet og dens utvikling. Boken er inndelt i tre hovedperioder: andre verdenskrig, den kalde krigen og tiden etter 1990.

Mens krigen raste i 1941, opprettet den norske regjeringen i London Forsvarets sanitet. Den nye sanitetsstaben manglet verken oppgaver eller indre rivninger. Samordning og utvikling av sanitetsressurser og samarbeid med det norske helsevesenet i utlendighet hadde den høyeste prioritet.

Forsvarets sanitet og det sivile helsevesenet hadde også et nært og omfattende beredskapssamarbeid under den kalde krigen. I denne perioden hadde saniteten sin største organisasjon noen sinne og med et stort antall repetisjonsøvelser. Virksomheten i saniteten var en del av det norske invasjonsforsvaret, men bidro også i utenlandsoperasjoner som det norske feltsykehuset i Korea.

Etter den kalde krigen gikk organisasjonen over til å drive kompetanseoppbygging og leveranser av sanitetstjenester. Utenlandsbidragene var mange, med Afghanistan som et mangeårig operasjonsområde. Sanitetstjenesten gjennomgikk – og gjennomgår – en rivende utvikling, dels som en følge av medisinske fremskritt og dels på grunn av tjenesteerfaringene fra de skarpe utenlandsoperasjonene. I sum har dette ført Forsvarets sanitet frem til dagens profesjonelle nivå. Effektive militære operasjoner er avhengige av en velfungerende sanitet.