I desember 2011 ble Jan E. Hansen kjørt i ambulanse til Fatebene Fratelli-hospitalet, det katolske sykehuset på Tiberøya som han utallige ganger hadde foredratt om for nordmenn på besøk i byen. Da han våknet av narkosen var det høyre benet amputert over kneet.

Han skulle aldri mer gå i Romas gater. Han hadde mistet et ben – og et levebrød. Men han hadde ikke mistet det vesentligste: språket.

Det opplevdes som et større tap da også fingrene sviktet i polynevropati sommeren 2013. Skribenten kunne ikke lenger skrive annet enn for hånd. Denne erindringsboken er derfor skrevet på den gamle måten. Med forbløffende språklig overskudd, humor og sarkasmer, men også i takknemlighet, skildres den avgrunnsdype kulturforskjellen mellom det italienske og norske helseregimet.

Etter å ha avbrutt rekonvalesensen i Norge vendte Jan E. Hansen hjem til Roma i rullestol. Julen 2015 samlet han tankene og fortalte sin historie, ansikt til ansikt med ingen andre enn seg selv, med penn på linjert papir. Det er blitt en bok om tap, men i enda større grad om vennskap og nåde, og som han selv skriver det i forordet: «Om livet, før det var for sent».