I Menneskelig, altfor menneskelig, som er skrevet i opplysningstidens ånd, kutter Nietzsche båndene til romantikken, og snarere enn å videreføre Schopenhauers metafysikk vil han her bevege seg i retning av vitenskapens fornuft: «Det finnes ingen evige kjensgjerninger, slik som det heller ikke finnes noen absolutte sannheter.»

Menneskelig, altfor menneskelig er et vendepunkt som peker fremover mot senere verker, særlig Slik talte Zarathustra, i og med at Nietzsche her så kimen til «Den frie ånd», den som får «lov til å leve i forsøket og å stille seg til disposisjon for det eventyrlige».

Oversatt av Øystein Skar og Steinar Mathiesen.
Etterord av Marit Grøtta.