Filip Müller ble i midten av april 1942 deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz i en av de første transportene med jødiske menn fra Slovakia. Av de 1000 menneskene i transporten overlevde anslagsvis bare ti personer. Noen uker etter ankomsten til Auschwitz, ble han som et straffetiltak plassert i den beryktede kommandoen knyttet til leirens gasskamre, kalt «Sonderkommando».

Sonderbehandlung var i Tyskland i 1979 den første erindringsfortellingen av et øyenvitne som daglig hadde opplevd masseutslettelsen i krematoriene og gasskamrene i Auschwitz-Birkenau, som fange i den jødiske spesialkommandoen. Den var på det tidspunktet også den eneste beretningen fra en overlevende. Boka skildret hendelsene han var vitne til over et tidsrom på 32 måneder.

Müllers gripende fortelling begynner der andre ofres fortelling sluttet: i avkledningsrommene, i gasskamrene, på eksekusjonsstedene, i forbrenningsrommene og i massegravene, altså i «dødssonene». Blant fangene var det bare noen få innvidde, med den eufemistiske betegnelsen «spesialkommando», som hadde fullt innsyn i disse dødssonene.