Forfatteren går til felts mot mye av den klassiske psykoterapien i denne boken. Han kritiserer psykologers redsel for å involvere seg selv i terapisituasjonen. Han mener den tradisjonelle vektleggingen av distanse til pasienten er gal. Terapeuten bør ikke være redd for å gi sin støtte, og skal forsøke å skape en trygghetsfølelse som gjør at pasienten kan utforske seg selv. Verktøyet i terapien er ikke bare ordene, men også den affektive erfaringen. Pasienten må føle at han kan stole på terapeuten.