På 1200-tallet stod Norge ved en korsvei. Hva slags samfunn skulle man ha? For Magnus Lagabøte og hans krets var idealsamfunnet et enekongedømme, der kongen hadde sin makt fra Gud. Slik unngikk man ødeleggende maktkamper, og en god konge ville være Guds forlengede arm på jorden og sørge for rettferd for alle. Alternativet var det Landsloven kalte «den store villfaringståka». Det var et samfunn der lederne sloss innbyrdes, og der vanlige folk drepte hverandres nære slektninger, fordi det var lov å ta ættehevn.

Men var det slik folk så det? En hovedtese i denne boka er at det samfunnet Landsloven ble til i, fungerte godt uten en sterk konge. Folk klarte å ordne opp seg imellom. Ikke alene, men gjennom å få støtte fra sine venner og slektninger. Dette var et overraskende fredelig samfunn, der det fantes effektive måter å avvikle konflikter på.

Det er vanskelig å nærme seg dette samfunnet, dels fordi kildene ikke forteller direkte om det, dels fordi det er så vanskelig for oss å forestille oss hvordan det er å leve i et samfunn uten stat. Denne boka er et forsøk på å vise hvordan mennesker levde i et slikt samfunn. Det er viktig, for det er i dette samfunnet, snarere enn i Landsloven, at vi finner røttene til dagens rettsstat.