Primo Levi ble født inn i en jødisk-piemontesisk familie i Torino i 1919. Han studerte kjemi, men måtte ta sin eksamen i all hemmelighet da Mussolini i oktober 1938 innførte jødediskriminerende lover. I 1943 sluttet Levi seg til en partisangruppe i Aostadalen. I desember samme året ble han tatt til fange og internert i Fossoli-leiren nær Modena, og 22. februar 1944 ble han sendt av tyskerne til Auschwitz. Kjemien som vitenskap og filosofi preger Levis tekster og livsholdning. Hans prosa er klar og konsis, fortellingene er logiske og samtidig kreative og utforskende. Hans skildringer av erfaringene i dødsleirene er preget av dette vitenskapelige og saklige språket uten patos, men med en analytisk og dypt etisk tilnærming til disse vanskelige temaene. Det er denne tilnærmingen som gjør Levis selvbiografiske bøker til noe allment som i tillegg løfter dem ut av den rene vitnefortellingen.
«Et ruvende moralsk forfatterskap. Lik omstreifende dyr har italienske Primo Levis bøker satt dype spor etter seg i verden. […] et forfatterskap som i dag må regnes som ett av de aller fremste uansett språk. […] Primo Levi skriver ut ifra en bekymring for at det som hendte i konsentrasjonsleirene, skal bli umulig å tro i ettertid. […] Det er et forfatterskap som også lærer oss at moral bestandig er noe konkret og situasjonsavhengig, samt at spørsmålet om hva som er riktig og hva som er galt å gjøre for å overleve under ekstreme forhold, ofte leder inn i en gråsone der grensene der grensene mellom overgriper og offer viske ut. Og hvor vanskelig det senere kan bli å leve med dette.»
Preben Jordal, AFTENPOSTEN
