«Det er en pokkers Skrive-Syge som har grepet om seg i denne by», står det å lese i tidsskriftet Tronhiemske Samlinger, fra 1763. Det var et alminnelig hjertesukk i tiden, en reaksjon på den stadig økende medieproduksjonen, som særlig kom til uttrykk i de nye tidsskriftene. Også Ludvig Holberg beklaget seg over at hvem som helst nå kunne ta pennen fatt og ‘Agere Autor’. Tidsskriftene ga nemlig ordet til mange og utvidet dermed rommet for offentlige ytringer.

Det vokste fram en ny offentlighet på 1700-tallet, en hurtigere og diskuterende offentlighet der publikum inntok en aktiv rolle. Et større mangfold utfoldet seg som ga rom for kritikk, satire og politisk undergravende spott. De nye tekstformene og stemmene som kom til på 1700-tallet gjorde dette til en pionertid for utforskning av ytringsfriheten. Diskusjoner om hva man kunne, skulle og burde si og trykke i offentligheten florerte. Det var diskusjoner som hørte medierevolusjonen til, – en medierevolusjon i opplysningens tjeneste.

Tidsskriftene var en drivkraft i offentlighetens ekspansjon. I denne boken forteller vi hvordan dette mediet beveget seg fra Europa til Danmark-Norge, og om hvordan tidsskriftene sørget for underholdning, kunnskapsutveksling og debatt i en eneveldig stat med svært strenge sensurbetingelser. Det er en historie som vil endre mange av de tradisjonelle oppfatningene av hva både enevelde, opplysning og offentlighet dreide seg om – både i Danmark-Norge og Europa på 1700-tallet.